Fysikk, Jord og verdensrom
Kosmologi er naturalismens lekeplass.
Men skjuler den morsomme masken en vitenskaps-avvisning ?
Denyse O'Leary; 5. juli 2017
Oversatt herfra.

Bilde 1 kreditt: Gratis bilder via Pixabay.

Jeg (Denise O'Leary) har grunnet på hvordan naturalismen får vitenskapen til å råtne fra hodet ned -her; for eksempel ved å gjøre det nesten umulig å ha en rasjonell diskusjon om Big Bang -her; eller den tilsynelatende finjustering av vårt univers og vår planet for livet.

Det er rart at de naturistiske teoriene som forsøker å redegjøre for disse fakta uten design i naturen, ikke nødvendigvis krever vurdering opp mot hverandre, slik det ville være tilfelle hvis de representerte helhetlig oppbygd tankegang. De ser for det meste ut til å bli virvlet opp ad hoc. Å lese dagens kosmologi litteratur er et eventyr. Vi er langt fra relativitet, kvantemekanikk og funnet av Higgs bosonet.

Kosmologi er blitt en kunstform. Stilfulle essays er tildekket med et veldig kort 'vitenskaps-skjørt'. Hyppige emner gir en viss følelse av sjangeren: For eksempel, vurder påstanden om at vårt univers faktisk bare er todimensjonalt, men ser ut til å være tredimensjonalt - et hologram.

Bilde 2. Kosmologi som kunstform

Vi blir fortalt at det er en tredimensjonal "bilde" av en kollapsende stjerne "i et univers som er totalt annerledes enn vårt eget". Eller kanskje en illusjon som er født av informasjon kodet andre steder, på en "todimensjonal chip"-her. En kilde hevder at det er vesentlig bevis for det holografiske universet. Fra en annen kilde lærer vi at universet "verken bekrefter eller benekter sin holografiske natur" -her.

Hva er innsatsen? Hologram-universet antas å gjøre rede for Big Bang, rom og tid. Det ville bare være en annen voldsom kontrovers i vitenskapen, bortsett fra at det ikke er noe klart og konsistent spor av bevis for noe av det. Minst ett forsøk på å teste holograf-universet kom opp med "ingen tegn på holografisk støy" -her. Til tross for det, er "nye bevis for den rare ideen om at universet er et hologram" ofte blir vist fram -her. Men som med så mye kosmologi i dag, undrer man hvilken rolle bevis virkelig spiller uansett. Ville noe bevis forårsake at fortalerne forlot ideen?

Vi ser det samme med kravet om at vårt univers er en datasimulering opprettet av romvesener, tatt alvorlig av den kjente astrofysiker og vitenskaps-presentator Neil deGrasse Tyson og av teoretisk fysiker og Templeton-vinner Martin Rees. Romvesener? Joshua Rothman forklarer på The New Yorker -her "Simuleringsargumentet er tiltalende, delvis fordi det gir ateister en måte å snakke om åndelighet." Legg merke til hvordan ideer som ville ha blitt stoppet, som religion, plutselig ble vitenskap så lenge de kan være podet til naturalismen. Selv om de får fremtredende vitenskapelige figurer til å høres som de er folk som tror at NASA skjuler romvesener.

Bilde 3. Hvor mange dimensjoner i virkeligheten?

Så er det forestillingen om universer som er parallelle med vårt. Eller at vi lever i fortiden i et parallelt univers, som er verdt å merke seg her, sammen med de andre mer beskjedne påstander som hologramuniverset og datasimuleringsuniverset. En Cosmos Magazine-artikkel -her; påberoper darwinismen til støtte for disse parallelle verdener: "Er ikke dette altfor absurd å ta på alvor? Ikke for fysikerne, virker det. Og som David Wallace påpeker i The Emergent Multiverse, utviklet vår følelse av absurditet seg for å hjelpe oss med å hjelpe (scratch) noe levende på savannene i Afrika. Universet er ikke forpliktet til å overholde det.

Så bevis-standarden er redusert til darwinismens. Faktisk er vi informert om at vi kan tro på parallelle universer -her; hvis vi bare ville kaste bort et klassisk vitenskapsprinsipp som Occams Razor (barberhøvel) -det vil si, det holder med den enkleste forklaringen {-ved flere likeverdige -oversetters tilføyelse}.

Tiden klarer seg ikke mye bedre. Kanskje tiden er en stor illusjon, ellers er den ikke ekte eller alt er i hodet. Ellers kan vi forandre fortiden. Ellers kan fremtiden forme fortiden -her. Eller det er et speilunivers hvor tiden kan bevege seg bakover. Noen vitenskapsfilosofer forsvarer fortsatt tidenes virkelighet. Når det er sagt, hevder noen fremtredende forskere at universet er bevisst her, et underlig krav i en alder der bevisstheten i seg selv regnes som en illusjon. Så er universet illusjonen av en illusjon?

De som fremdeles forsvarer et realitetsbasert vitenskapssyn synes sakte å tape sin posisjon. Overalt opplever vitenskapen en massiv invasjon av 'post-fakta'.
Det er en markert forskjell mellom litteraturstilen som feirer naturalisme i seg selv og den mer tradisjonelle spenningen rundt, la oss si, å finne Higgs bosonet. Teorien trenger nå bare et tangentielt berøringspunkt til vitenskapens metoder og verktøy. Men så er kanskje våre forventninger til vitenskap i ferd med å endre seg. Muligvis vil mange ikke lenger ha informasjon så mye som de vil ha holdninger de kan leve med.
Det som slår en er den grunnleggende useriøsiteten ved det hele. Det ville ikke nødvendigvis bety noe. Useriøse disipliner kan ofte bli ignorert.

Det er imidlertid et truende, mye mer alvorlig problem, som jeg (O'Leary) håper å utforske mer i dybden senere: Det arbeides for å endre vitenskapsregler i den hensikt å imøtekomme teorier som ser ut til å ha mistet kontakten med bevis: For eksempel, Columbia University matematiker Peter Woit notater på 'Not Even Wrong' -her; om at organisasjonskomiteen for konferansen 2015 i München "Hvorfor stole på en teori?" ble ledet av en vitenskapsfilosof som, for å overforenkle (etter Woits syn), mener at løsningen er å "forandre vår forståelse av den vitenskapelige metoden."

Egentlig er det ikke en overforenkling. Det er akkurat det vi blir bedt om å gjøre for å imøtekomme ikke-bevisbaserte teorier. Hvis denne trenden fortsetter, vil vitenskapen være uråd å skjelne fra litterær fiksjon.
Merk: Multiverset (at vårt univers bare er ett av uendelig antall univers) er det prinsipielle naturalist kravet om kosmos, men det gjør krav på en egen diskusjon.

Tager: Big Bang; Kosmologi; Darwinisme; Higgs partikkelen; vitenskap;

Bilde 4. Kosmologi drar nytte av vitenskaps-autoritet